Hvorfor ikke tegne Muhammed? Derfor!

Atter en gang fylles deler av den muslimske verden med hat. Denne gang er det Sverige som får gjennomgå. Muslimenes forbud mot å lage gudebilder, blir igjen satt på prøve. Enda en gang blir pressefriheten brukt som argument for å krenke Islam. Det er ikke tilfeldig – til det er det blitt litt for mange Muhammed-tegninger og Muhammed-skulpturer.

Kunstnere (og journalister?) har tydeligvis levd under et åk av religiøse lover, og nå skal de frigjøre seg fra den siste hemsko. Vi har vært gjennom frigjøring tidligere. Kvinnen kastet sin BH på 70-tallet, og senere spratt de homofile ut av skapet i den grad at det fremstod som orgier. Nå spretter kunstnere og redaktører ut av sine skap; de skal bryte de siste tabuer innen sin sjanger. Hvorfor? Skal vi vise at Vesten ikke har noen grenser eller hemninger når det gjelder andres lover og religiøse overbevisning? Skal vi fjerne all respekt og forståelse for andres tradisjon, tro og kultur? Er publisering av Muhammed-tegningene en handlig som gjenspeiler et behov hos den vanlige skandinav?

Jeg har selv aldri hatt behov for å tegne Muhammed, og jeg finner ingen grunn til å publisere slike tegninger så lenge jeg vet at noen blir dypt såret. At jeg ikke kjenner disse “noen”, og at de fleste av dem lever i land langt borte, har ingen betyding for mitt standpunkt. Jeg ser ingen seier eller ære i å krenke andre – enten jeg er enig eller uenig i deres tro. Det er også litt rart at mange kristen er opprørt over muslimers reaksjoner på Muhammed-tegningene. De bør i så fall lese i sin egen Bibel, og heller prøve å respektere hvordan noen tolker tekstene. Så kan man heller være så uenig man vil i hvordan den enkelte praktiserer sin tro, og de ekstreme reaksjonene som følger når noen publiserer bilder av Islams største profet. Hvis noen muslimer blir bare halvparten så provosert av tegningene som jeg blir når enkelte muslimer brenner norske flagg, så forstår jeg at tegningene utløser reaksjoner. Publisering av Muhammed-tegninger har ingen verdi og ingen hensikt – med mindre man ønsker å være destruktiv.

– Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. (Utdrag fra 2. Mosebok, “De ti bud” som er parallellen og bakgrunnen for bildeforbudet i Koranen)

SV – ikke skapt for regjering

I dag har SV startet evalueringen av valget. De forsøker å finne ut hva som gikk galt, og hvorfor det gikk som det gikk. De har funnet ut at de må være tydeligere, og at de har et identitetsproblem i forhold til Arbeiderpartiet. SV skal nå i enda større grad sette fokus på hva de har fått til i regjering, og sette mørk rødfarge på mest mulig av målsettingene i Soria Moria-erklæringen. Det kan hende at de har rett, men det kan også hende at det ikke hjelper. SV er av natur et protestparti, og partiet har liten appell i posisjon. Flere av dem som tidligere stemte på SV, trenger ikke SV i regjering. Mange velgere har stemt SV fordi SV har vært en motpol til maktapparatet.

Det er mye som ikke er “godt nok” i samfunnet, og mange kan tenke seg mer radikal politikk på flere områder. For noen er ingen ting godt nok eller radikalt nok. Noen lever etter en filosifi som ikke lar seg forene med dagens politiske og finansielle realiteter. Disse vil alltid være i opposisjon, og de vil alltid ønske seg noe annet. SV var et parti som appellerte til grupper som ønsket en omfattende kursendring på flere områder. SV i regjering må forholde seg til at endringer må skje over tid, at alt må sees i en helhet og innenfor en gitt ramme, og at det skjer i samarbeid med Ap og Sp. Ikke alle liker rammer og begrensninger. Noen vil alltid protestere mot det etablerte – det som er “opplest og vedtatte sannheter” – ; hva skal de nå stemme på?

Kristin Halvorsen på valgvake 2007. Foto: Stig Weston

Sauehold: Dyreplageri?

I går avslørte NRK at norsk kvitsau er så dum at den ikke kan unngå å bli drept av rovdyr. Alle som har vært på bilferie, og har møtt sauer i veibanen, har nok funnet ut at sauene også er for dum til å vike vei for et motorisert kjøretøy på over et tonn som nærmer seg i 80 km/t. Heldigvis er de fleste mennesker så kloke at vi klarer å bremse ned. Når bønder velger å holde slike dyr, så følger det også med et stort ansvar.

Dyrebeskyttelsen er rystet over alle som “dumper” kjæledyrene sine i ferien. Hva mener man da om sauer som ikke blir hindret fra å komme ut i veibanen, eller sauer som blir sluppet på beite i områder med rovdyr? TV-innslaget på Shrødingers Katt avslører at den fremavlede kvitsauen er helt forsvarsløs i naturen. Den mangler instinkter og fysikk til å unngå å bli angrepet av rovdyr. Enkelte sauebønder er rasende på at rovdyra spiser kjøtt. Klart de gjør det; og rovdyra har sine instikter i behold. Store dyr med skarpe tenner spiser mindre dyr. Andre dyr spiser gress! Dette bør sinte sauebønder snart forsone seg med. Man kan ikke bli frustrert over at rovdyr forsyner seg når man selv har lagt ut maten på et sølvfat!

Bønder lever av, og er prisgitt, naturen. En viss moral og forståelse for naturens mekanismer er derfor å forvente. Noe av det mest graverende er å høre bønder som i ramme alvor ønsker å utrydde rovdyr for at de selv skal få det enklere å drive sin subsidierte næring. Med en slik mangel på respekt for naturen, burde man ikke ha fått lov til å høste av den. I stedet for å rette sitt sinne mot Staten og rovdyra, bør de heller ta ansvar for konsekvensene ved sin driftsform. Hvem er det som egentlig har ansvar for de lidelser kvitsauen blir utsatt for når rovdyr angriper?

Shrødringers Katt har nå gitt sauebøndene et godt alternativ. Villsau (steinaldersau) viste seg å ha instinktene inntakt og takler dermed naturens farer langt bedre enn kvitsauen. Ved å holde villsau i de mest utsatte områdene, vil tapstallet ligge på et naturlig og mer akesptabelt nivå. Å tilpasse seg naturen er enklere enn å tilpasse naturen til seg selv.

Sauer kan ikke trafikkreglene. Foto: freedigitalphotos.net

Foto: freedigitalphotos.net

Krf – ingen vinner av valget

Dagfinn Høybråten har hatt en stri tørn med å fronte Kristelig Folkeparti. For alle nikotinavheninge var han en mørkemann i sine dager som minister. Som partileder i opposisjon har han imidlertid fått flere ting å tenke på, og han får formidlet synspunkt og innsikt på områder som ikke bare omfattende KOLS og lungekreft. Han har også måtte fornye partiet etter at Bondevik takket for seg, og etter at Valgjerd hadde rasert bastionen Rogaland gjennom sin håndtering av Medhaug-saken. Dette ødela ikke bare for velgernes tillitt i Rogaland, men det medførte også at Rogaland mistet en dyktig og populær Krf-poitiker. I tillegg skal Høybråten lede et parti hvis profil må balansere på et fornuftig punkt som kan forsvares både religiøst og politikk. Modernisering betyr gjerne nye tanker og større takhøyde, men man skal heller ikke være for utydelig i forhold til sin religiøse plattform og velgernes forventninger. Høybråten har altså hatt nok å gripe fatt i, og han fikk også uønsket oppmerksomhet omkring sin lederstil. VG sine “sensasjons-avsløringer” var imidlertid ikke større enn at det faktisk kan ha virket positivt for partiet; både ved å gi Krf oppmerksomhet i valginnspurten og ved å skape et image av Høybråten som en sterk og tydelig leder.

Etter at valgresultatet ble kjent, fremstod Krf som et meget godt fornøyd parti. En mulig seiersrus kan være påvirket av at resultatet var bedre enn fryktet. På landsbasis står partiet med en oppslutning på samme prosentpoeng som tidligere. Ingen fremgang, men heller ingen tilbakegang. Kanskje dette var godt nok, og en så stor lettelse at det gav smak av seier? Men, kan et valg ha bare en taper? SV var det eneste partiet som gikk tilbake, og det gjorde de i så stor grad at alle andre parti gikk frem. Alle tjente altså på SV’s gigantiske fall; alle bortsett fra Krf. Når SV delte ut over 6 % av velgerne, gav ikke dette noen positiv effekt på Krf sin oppslutning. Med dette i betraktning, er Krf i beste fall like langt som før, og sett i forhold til fremgangen hos Venstre, Sp, Ap, Frp, Høyre og RV, ble ikke Krf en av valgets vinnere.

Krf-leder Dagfinn Høybråten. Foto C. F. Wesenberg

Øystein “Djup e dal(en)” – når fjella er høge

Noen har fått gjennomgå mer enn andre etter årets valg. Sosialistenes knusende nederlag avslørte raskt at SV ennå har mye å lære som et parti i posisjon. Utrolig nok presterte sentrale SV-ere å sverte sine mest fremtredende partifeller i jakten på syndebukker. Illojalt og svært uklokt – for å si det forsiktig.

Partiets problemer hos velgerne fikk en ny dimensjon da man så tydelig så at SV knapt henger sammen internt. Hva galt har Djupedal gjort? Har han ikke frontet erklæringen fra Soria Moria? I en TV-sendt skoledebatt var han sågar den eneste som innrømmet å ha tatt feil. Han fortalte i klartekst at SV hadde hatt for mye fokus på lek, og for lite fokus på læring. Det er lov å skifte standpunkt, og det er ofte et tegn på at man har lært noe, og blitt klokere. Djupedal er således en av dem som ser hvor SV har sviktet. Mange av de tradisjonelle SV-velgerne har tilknytning til skolen, og et endret standpunkt i skolepolitikken er derfor helt nødvendig. Utfordringene skolen står overfor er mange og sammensatte, og jeg har aldri møtt en ansatt i skolen som mener at arbeidet for gratis frukt til elevene er en av utfordringene. Å forlenge skoledagen trenger heller ikke å være et savn blant SV-velgere. SV har faktisk avsporet det viktige arbeidet med å skape en bedre skole. Varm lunch, gratis frukt, billigere SFO og lengre skoledag er kanskje et svar, men da har man i så fall ikke forstått spørsmålet eller problemstillingen.

Djupedal og Helen Bjørnøy er kanskje de to i SV som har lært mest, og har tilpasset seg best, et liv i posisjon. Partifeller kan jo ønske seg tilbake til opposisjon, men i dag er ikke det virkeligheten. Som den glimrende overskriften til dette innlegget forteller, kan fallhøyden være stor når et opposisjonparti inntar regjeringskontorene. Dersom SV ikke er voksne nok til å overleve i posisjon, vil de også miste enhver troverdighet i opposisjon. Jobben bør starte ved at man tar godt vare på sine partifeller.

Øystein Djupedal. Foto Stig Marlon Weston/SV