“Noen barn er brune..
..som et nystekt brø’. Noen barn er gule og noen barn er rø’. Noen barn er hvite, noen nesten blå. Meget er forskjellig – men det er utenpå.”
Denne sangen – som har mange flere vers – var i min barndom det mest pedagogiske man kunne synge. Mennesker med annen hudfarge var da blitt et stadig vanligere syn i Oslo og i et par andre store byer. Vi som bodde litt mer grisgrendt til, måtte lære oss at mennesker kan se ulike ut, men at utseende ikke måtte stå i veien for vennskap og aksept. De mange versene i sangen forberedte oss på at vi kom til å treffe noen med annen hudfarge, noen som kom fra andre land, noen med andre skikker og en annen kultur. Slik var sangen en glimrende døråpner for omvendt integrering og aksept.
Hva skjedde så egentlig med denne sangen? Hvor ble den av? Jo, etter hvert som man diskuterte diskriminering og hva som var fint og ikke fint å si, ble sangen degradert. Man kan jo ikke si at noen er brune eller gule!! Vi måtte da si at de er “farget”, og så fikk man gjette seg til hvilken farge det var. Ordbruken i sangen ble regelrett for sterk, og etter hvert ble det umulig å synge den uten å få følelsen av å tråkke på noen. Selv nå når jeg skriver dette har jeg vansker med å sitere første verset i sangen. Jeg er selv blitt en av dem som kan mistenke noen for å være rasistisk når de beskriver mørkhudende med ordet “neger”.
Det andre ankepunktet ved sangen var avslutningen av versene. Noen vers slutter med at: “Meget er forskjellig, men det er utenpå.” Et av de siste versene slutter med; “Meget er forskjellig, men inni er de like”. Dette sang vi høyt på skolen, og alle voksne var hjertens enige om at: Vi var like inni. Enigheten varte helt frem til homofili-debatten inntok landet. Da begynte man å tenke på at vi faktisk ikke er like inni. Vi er faktisk mye mer ulike inni enn utenpå, og det gjelder mange flere områder enn seksuel legning. Sangen fikk så kritikk fra stadig flere deler av folket, og det er nå mange herrens år siden jeg har hørte den fremført. Den er kanskje sensurert på lik linje med Thorbjørn Egner som skrev en sang om negergutten Vesle Hoa?
Jeg tror ikke at noen har lov til å kalle meg for “hvit” eller “hviting”. Hvis noen skal beskrive meg, må de antakelig bruke betegnelsen; “etnisk nordmann av utseende”. Kanskje adjektivet “lys” er lov å bruke? Vi kan snart bli så redd for å virke intolerant at vi ikke kan snakke om hvordan vi ser ut.
Det er litt trist når et flerkulturelt Norge har “Bruk av aksepterte adjektiv og substantiv for å beskrive en persons utseende” som en av sine største utfordringer for oppnå likeverd og akstept. Sangen om at “noen barn er brune”, får vi nok aldri høre igjen.
