Skitur – er det virkelig nødvendig?
Selv om det ennå er noen måneder til både vinter og påskeferie, vil jeg få si min mening om å gå på skitur. Av en eller annen merkelig grunn skal nordmenn gå ut i naturen når temperaturen er som lavest. Det er kaldt nok utendørs om sommeren, så hvorfor må vi på død og liv rundkle oss for å forlate våre godt isolerte hus også om vinteren?
Menneskeheten gjør stadig fremskritt, og vi gjør mye for å ha det mest mulig behagelig. Likevel foretrekker mange å reise ut i ødemarken og bo i primitive hytter når vinter- og påskeferien starter. Vel fremme på hytta, og etter sitt første besøk på utedoen, skal man ha det hyggelig! Uten TV-dekning og Internett skal man sitte trangt og kaldt og få tiden til å gå ved å spise hermetikk og spille ludo. Mange benytter da anledningen til å snakke sammen. Dette resulterer som regel i krangling og konflikter. En trang gamme i arktiske omgivelser er ikke rette stedet å oppdage hvem man egentlig ferierer med. Etter kalde netter i en klam sovepose, venter frokosten med kavring, brunost og en imitasjon av kaffi.
Når man endelig har fått varmen i seg, skal alle ut på tur! Man tar på seg mange lag med klær, spenner på seg skiene, og legger ut i ødemarken uten mål og mening. Etter å ha trasket på plankene i et par timer, skal man sette seg for å ha pause. Ja, det er faktisk så anstrengende å ha ferie at man må hvile mellom øktene. I pausen skal man sitte og skrelle appelsin med kalde fingre. Når appelsinene – og kanskje en kvikklunch – er fortært, fortsetter man å gå på ski. Når man har kommet veldig langt, så sier man at man “er fremme”. Fremme kan være et hvilket som helst sted, og det trenger ikke å ha noe navn. Ikke må det være noe spesielt å se eller gjøre der heller. Det som skjer når man er fremme, er at man snur. Man går så tilbake samme vei som man nettopp har gått, uten at det har skjedd noe annet enn at klokka har blitt litt mer og at man er litt mer sliten og svett. Etter å ha gått hele veien hjem, så er man ferdig med turen. Alle er da våte av snø og svette, og klær må skiftes. Hvis man har hatt sol på turen, kan man påberope seg å være solbrent.
Utkjørt etter skituren, ønsker ingen å lage middag; alle mener seg fortjent til å hvile. Etter flere diskusjoner og en eller annen form for varm ernæring fra et hermetikkboks eller pose, faller man til ro i soveposene. Når man ligger der og lider, tenker man på hvor godt det er å være hjemme. Når ferien endelig er over, kan man se frem til å komme hjem til hus og jobb. Noen må kanskje ha slike ferier for å klare å glede seg ordentlig over hverdagen?
(On 06 sep 2007 at 01:01)
Ja det der har jeg aldri forstátt helt. Tur pá fjellet i sommerhalváret er topp. Men da helst med ei elv eller fiskevann som mál. Men pá vinteren… Her pá isbiten min har det aldri vært tradisjon for dette, selv om det pá ingen máte har manglet pá hverken snö eller dárlig vær. Nár jeg som barn flyttet til Norge mátte jeg likevell delta pá de árlige skiturene i grunnskolens regi. Det kan nevnes i forbifarten at skitur er mitt modersmáls ord for avföring. Og det var slik det opplevdes. Árets dritt! Lánt utstyr og far med null refferanse pá hvorvidt det var vær for blá eller röd smöring förte til et blodig slit, med gnagsár, bakglatte ski og klöende ullundertöy.
Sánn pá tampen vil jeg nevne at det tok flere ár för vi fikk lokalisert det kjempe store fjellet alle váre norske venner og naboer alltid stakk sin árlige tur til. Vi fant det aldri i noen kartbok eller leksikon. Mulig et googlesök hadde lettere vist oss veien til Páskefjellet.
(On 14 sep 2007 at 12:58)
Du er inne på et viktig problemområder der Orn. En av de største utfordringene på slike skiturer er at det vil bli behov for å finne et et sted for å legge fra seg “skitur”. Det gjør ikke skituren mindre problematisk.