Mar 21st, 2010 | Kyst og fiskeri, Størjefiske | 2 Comments
Mens Johan Warholm var den store pioneren når det gjelder notfangst av størje, ble han tett fulgt av Anders Sund fra Sømna. Allerede i slutten av 1945-sesongen var Sund på jakt etter makrellstørje på Helgelandskysten. Sund brukte da innleide båt, men han stilte selv med not.
Både Warholm og Sund høstet gode erfaringer, og i 1946 var Sund igjen på feltet; da med innleide “Skåren” (N-7-HL). Fangstene var gode, men fremdeles var det ingen andre som lot seg friste av denne nye formen for størjefiske. Selv om den store fisken ble godt betalt, ble det mye arbeid med å reparere nota etter hvert kast. Selv om nøtene var blitt forsterket, var det fremdeles vanskelig å hindre de sterke fiskene i å renne gjennom notveggen.
Etter en dårlig sesong i 1947, var det likevel tre notbruk på Helgelandskysten i 1948. Warholm med 55,7 fot store “Djupavåg”, Sund med innleide “Solglimt” på 42,8 fot og Georg Ormøy med “Astrid Ormøy” på 45,5 fot. Det var mye størje på fjordene, og året etter kjøpte Anders Sund (m.fl) egen notbåt; “Sundsholm”.
“Sundsholm” (N-2-SA) var bygget i 1947 og var 58 fot lang. De eventyrlige fangstene dette året var den utløsende faktoren for størjefeberen som skulle bre seg langs hele kysten de kommende år.
Mens størjefisket tok seg kraftig opp på Vestlandet de neste årene, forlot størja fjordene og de indre kyststrøk i Nord. Størjefiske ble et havfiske der Trænabanken var et godt felt i flere år. Bildene på denne siden er tatt under kasting på Trænabanken i 1952. Fangsten ble hele 207 store størjer.
Med takk til Ole Krokvik for lån av bilder. Her kan du leser mer om størjefiske.
Mar 17th, 2010 | Kyst og fiskeri, Størjefiske | No Comments
Etter spede forsøk med notfiske etter størje på langs Helgelandskysten etter krigen, var det flere som så mulighetene i dette eksotiske fisket. Johan Warholm var pioneren, men han fikk følge av andre som fattet interesse for de store fiskene som inntok indre kyststrøk i store mengder. En av disse var Georg Ormøy fra Brønnøy med båten “Astrid Ormøy” (N-11-BD).
De første forsøk med notfiske etter størje på 1920-tallet vise at redskapen måtte være usannsynlig sterk og tung, men Nordlendingene løste dette ved å bruke ei seinot som ble isatt et solid stykke som skulle holde størja inne når fisken ble presset sammen i siste del av kasteprosessen.
Etter å ha hatt sin første sesong i 1948, gikk Georg Ormøy i gang med å laget nytt “tørkestykke” til seinota før 1949-sesongen. Sønnen Bjarne Ormøy var med ut på feltet, og han forteller om en meget rik sesong med enorme mengder fisk. De la ut på Bindalsfjorden 26 juli og kom raskt i fangst. Bildene du ser her, er tatt i 1949.
Til tross for at nota fikk hard medfart, ble det mange kast og en særdeles pen lot på mannskapet. Konfirmanten Bjarne fikk 10 000 kroner for sesongen, og i 1949 var dette usannsynlig mye penger. Det var da også disse eventyrlige fangstene (og verdiene) fra Nord-Norge i 1949 som utløste størjefeberen som snart skulle herje på Vestlandet.
Mens den yngre fisken entret Vestlandet, var det gjennomgående stor fiske på over 200 kg. som fulgte feitsilda inn mot kysten lengre nord. Bildene på denne siden er utlånt av Bjarne Ormøy som fikk oppleve dette eventyret – den korte tiden det varte. Aldri mer skulle så mye størje komme så langt inn i til kysten på Helgelandskysten. Selv om man fant størje lengre ute de kommende årene (og da spesielt mye i 1954) var 1949 det store høydepunktet i et spennende fiskeri som nord for Stad tok slutt i 1963. Mange flere artikler om størjefiske finner du her.
Mar 10th, 2010 | Fritidsfiske, Kyst og fiskeri | 2 Comments
Lørdag (6. mars) fikk jeg meg en tur på garnfeltet ombord i “Lydia”. Selv om fangsten var akseptabel, ble det langt bedre de påfølgende dagene. “Staurgåtte” garn, med sild i hver maske gjorde det vanskelig å få fangsten ombord.
Over ser vi restene etter et sildagarn som ble halt tirsdag morgen. Garnet stod som en sølvglinsende vegg ned i dypet, og det var ikke mulig å få hevet det over rekka uten at garnet gav etter for vekta. Resultatet ble noen kasser sild, og en liten haug med garnfiller. Deler av garnet kom aldri så langt som til overflaten.
Fritidsfiskere og deltidsfiskere har nå gått over til dagsettinger. Det viser seg at garnet bare trenger et par timer i sjøen på dagtid før det er rikelig med sild i maskene. Å la garna stå over natta vil by på store problem med å få berget både redskap og fangst.
Silda kommer nå inn til gytefeltene i puljer. Under tilbereding av tørrsild, var det tydelig å se på rogn og melke hos enkelte silder at det kan gå minst en uke til den vil gyte. Samtidig vet vi at fiskere har fått silderogn i garna for snart to uker siden. Silda er tilbake på Karmøyfeltet for fult, og heldigvis vet vi fremdeles å sette pris på havet sølv.
Feb 10th, 2010 | Fritidsfiske | 2 Comments
Det tok jammen ikke mange timene før Wikipedia hadde oppdatert rekorden for største breiflabb. 99,4 kilo er en imponerende vekt på vår største ulkefisk. Det er heller ikke lenge siden den ettertraktede ulken var ansett som ufisk, og den var i så måte en av de få artene som unnslapp middagstallerken gjennom et tidlig stadie av fiskemetoden; “catch and release”.
Nå kjenner vi breiflabben som en delikatesse, og gleden og overraskelsen over å hale opp verdens største breiflabb, tilfalt fritidsfiskerne Kåre Haugland og John Arne Mostraum. Historien vi får presentert på vg.no viser at fisketuren inneholdt alle de ingredienser som skal til når stor fisk fanges – selv når fisken blir tatt på garn. De erfarne hobbyfiskerne visste tydeligvis hva de holdt på med da “breikjeften” glimtet med sitt krasse smil i overflaten.
Det skal ikke dras for sterke paralleller til Ernest Hemingway sin beretning om “The old man and the sea”, men også der fordret fiskens størrelse en noe uvanlig landing av fangsten. Mens Hemingways hovedperson satt tilbake med såre never og en ribbet skrott, gikk det heldigvis langt bedre for Haugland og Mostraum.
Med “bare” omlag 25 kg. filet – en fjerdedel av fiskens vekt – borger det likevel for mang en god middag hos hobbyfiskerne.
Frem til 9. februar 2010 var breiflabb-rekorden 20 kg. lettere, og naturlig nok ble selv forskere var imponert over den nye rekorden. Maksimumsvekt på fisk regnes gjerne ut fra rekorder, og nå må nok deler av breiflabbens biologi skrives om. Rekorder er til for å slås, og denne gang ble den slått meget kraftig.
Illustrasjonsfoto av sløying av breiflabb: Kystbloggen.
