jan 30th, 2013 | Kyst og fiskeri, Størjefiske | 2 Comments
Her kommer et fint bilde fra Blomvåg utlånt av Ivar Jonassen. Bildet ble tatt i forbindelse med fiske etter makrellstørje der en rekke skøyter fra Vest-Agder deltok. Bildet er fra 1953 eller 1954, og vi ser Blomvåg kirke ruve i bakgrunnen. Det scannede bildet er for lite til å forstørre, men en del av båtene lar seg identifisere.
Den grå kutteren til venstre er «Sjømann» (H 1 A). Deretter følger «Rossøy» med følgefartøy. Den grå båten i midten (med not på dekk) er «Sonja» med følgefartøyet «Fredheim» til høyre. Deretter følger «Sørhav» og «Heidi». Fjordbåten i bakgrunnen har jeg ikke kunnskap til å navngi (men det kan kanskje andre bidra med i kommentarfeltet).
«Fredheim» var ny i 1953 og ble brukt som følgefartøy for «Sonja» i to år før båtene byttet roller under størjefiske. Flere bilder fra båtenes fiske på Vestlandet kan sees i artikkelen om «Sonja» og «Fredheim» på størjefiske.
jan 28th, 2013 | Størjefiske | No Comments
I 1952 var det enorme mengder av makrellstørje langs hele Vestlandet. Fisket ble stoppet flere ganger på grunn av vansker med å håndtere de mange og store fangstene.
Så sent som i slutten av september 1952 pågikk et meget godt størjefiske i Rogaland. 29. september ble det meldt inn 3000 størjer i Rogaland. I løpet av de neste fire dagene var over 12000 støjer tatt i distriktet. Det største kastet ble tatt like utenfor Kvitsøy, og tre fartøy måtte til for å redde storkastet. Notlaget til Lars Holgersen fisket med «Austa» og «Egjo». I tillegg måtte «Laila» (også den fra Kvitsøy) og flere mindre båter assistere for å berge fangsten som ble tatt 29. september.
Det tok lang tid å berge fisk og bruk. Med flere fartøy involvert, og hektisk aktivitet for å sløye og levere fangsten, er det fremdeles usikkert hvor stort kastet ble. Avisene i den tid forteller om ca. 700 størjer, mens Holgersen senere (i en artikkel fra 1957) oppgir at 607 størjer ble berget fra kastet. Bildet over viser «Austa» (innerst) og «Egjo» vel inne i havn på Kvitsøy. «Laila» sees til høyre. Foto utlånt av Harry Bentsen.
Et annet bilde fra Kvitsøy (utlånt av Harry Austbø) viser også mengder av makrellstørje på kaien. Vi ser da (R 35 KV) ved kai. Denne båten het da «Nylon», men ble senere omdøpt til «Aula». Det er høyst sannsynlig at også dette motivet er fra storkastet i 1952 da mange fartøy ble satt i aksjon for å frakte fisken til oppkjøper. Mer om «Aula» finner du her.
Senere i oktober (1952) tok «Alkana» et kast på 180 størjer. I en egen artikkel her på Kystbloggen kan du lese om «Alkana» sine sesonger på størjefiske.
Norgesrekorden for størst størjekast i antall fisk har «Nordsolund», mens «Salvøy» har rekorden for flest tonn i et kast.
jan 6th, 2012 | Kyst og fiskeri, Størjefiske | No Comments
Vi vet at makrellstørjen er en sprek fisk, og noen ganger bryter den overflaten med hele kroppen mens den jakter. I august 1942 fikk noen fiskere en spesiell opplevelse med ei størje ved Færder, og historien er hentet fra Aftenposten.
«Da en fisker i går var ute på fjorden og krysset med skøyta i farvannet ved Færder, hendte det noe som vel er enestående i størjefangstens historie. Han holdt nettopp på å hale inn en tung line, da plutselig en stor makrellstørje farer opp og inn i bardunene på skøyta så hele riggen holder på å ryke. I neste øyeblikk faller den ned på dekket. Karene ombord sto naturligvis som fjetret og fikk ikke summet seg til å gi størjen nådestøtet før den fikk sprellet seg til sjøs igjen. En lykke var det at ingen av karene ombord stod i vegen for den «flyvende størje» ellers hadde det vel blitt en real knock out.»
Foto av størjer som hopper utenfor Hordaland på 1960-tallet: Oddvar og Kjell Hausken.
des 14th, 2011 | Kyst og fiskeri, Størjefiske | No Comments
Ja, vi vet mye om fangst av makrellstørje i Norge, og vi har gode data fra det moderne notfisket fikk fart på seg i 1950. Vi vet også at de første kommersielle forsøk på størjefiske ble gjort midt på 1920-tallet. Men, historien begynner ikke der. Makrellstørja var ikke en «ny art» på 1920-tallet, men den var en art vi ikke var lett å fange. Forsøkene med snurpenot på 1920-tallet viste da også at datidens nøter og båter ikke klarte å hindre størja i å svømme rett gjennom notveggen, eller å unnslippe før notbåten hadde kastet nota rundt stimen. Under siste verdenskrig var man oppgitt over matmangelen, og det var frustrerende å se store stimer med størje i sund og fjorder; så nær, men likevel så rask, sterk og vanskelig å få på land.
Likevel vet vi at størje har blitt fanget med harpun lenge før harpungeværet ble introdusert midt på 1920-tallet. Håndharpun var vanlig, også til brugdefangst, og i flere kystsamfunn hadde man lange tradisjoner for å fange storfisk og sjøpattedyr som fôr forbi.
Det er vanskelig å finne beskrivelser av slike små hendelser i landets mange avkroker, men i Haugesunds Dagblad i august 1929, finner vi en artikkel som vitner om at størjefiske (eller rettere sagt størjefangst) har hatt lange tradisjoner langs deler av kysten og enkelte fordarmer. Så var det da antakelig den gryende interessen for størjefiske på 1920-tallet (spesielt på Møre-kysten) som gjorde at denne artikkelen ble trykket. Den er underskrevet «Sk» med henvisning til Adresseavisen.
I artikkelen forteller forfatteren om sin barndom der han fikk høre fortellinger om størjefiske fra sin bestefar; Ola. Vi snakker da om skildring av en fangst som var godt etablert allerede på midten av 1800-tallet. Dette var lenge før snurpenota var oppfunnet. Fiskerbøndene drev kystnært fiske fra små og åpne farkoster som ble drevet frem av segl og årer. Dermed er det desto mer imponerende å lese om hvordan fiskere i de tider la ut på jakt etter en av verdens raskeste, sterkeste og største fisker. Vi går inn i artikkelen der forfatteren forteller om sine besøk hos sin bestefar:
Størjefangst ca. 1920
«..Der hørte jeg ogsaa første gang om størjefangst og det var vel en beretning som kunde tyne eldre karer enn jeg var den gang. Om sild og torsk og sei og kveite kunde prate gaa ganske rolig; det var intet aa snakke om. Men dreide samtalen inn paa størjefangst, da blev det liv og spenning. Det var nesten like saa eventyrlig som jakt paa graabein, og dessuten en herlig sport.
Atter kom det glans i de gamle øine og liv i det skrukne ansikt. Størjefangsten, det var selve begivenheten i jorden det i gammel tid. Og den var like saa sikker som hundedagene.
Harpungeværer og motorbaater, snurpenøter og dynamitt kjente de ikke til den gang. Og gamle Ola vilde ha sett med den største forakt paa slike greier, nærmest noen bespottelige ting i et kristent land, redskap for barbarer og stakkarer som ikke eiet manns mot og krefter lenger.
Nei, størjefangsten foregikk fra en liten aapen færingsbaat. Til den fangst trengtes to spreke karer som hadde nervene i orden, og den ene utrusting var en «styrjeskutel» (haandharpun) med en lang og sterk line i. Størje gikk i sildestimerne og mesket sig, og naar den laget «knuter» da maatte fangstkarene være paa pletten.
Det kunde saktens hende de kom den paa kastehold da hvis de var rappe i vendingen, men det var usikker og tilfeldig fangst. Det rene slumptreff. Den ordinære og store fangst foregikk paa en helt annen maate. De lokket størjen inn til baaten, og de fant den, selv om om der ikke var liv aa se i fjorden.
Størjen var lett aa lokke, fortalte gamle Ola, for den som forstod kunsten. Men det maatte til. Og lokkematen var sild. Størjefangerne rustet sig med et traug med fersk og blank sild, og den skar de op i passelig store biter. Og saa bar det til aa ro da. De valgte sig et strøk hvor de regnet med at størjen maatte ferdes, og la alltid kursen paa tvers av fjorden.
Mannen ved aarene maatte hale i det han maktet, og passe paa aa holde rett linje. Den andre satt paa baktoften og kastet ut sildebiter med passelige mellemrum. Til slutt kunde det bli en strek av sildebiter tvers over hele fjorden, og saa sant der fantes størje var den snar paa sporet. Den kom snart som en strek efter maten, snakket sildebitene i farten og naadde herunder snart op i vannskorpen saa fangstmennene saa stripen i sjøen.
Paa et øieblikk var den like ved baaten for aa ta den siste sildebit, og som en pil skøt den forbi baaten like i vannskorpen. Da var det store øieblikk inne. Mannen med haandharpunen maatte da være klar, og akkurat i det rette sekund gjaldt det aa sette harpunen i dyret. Dette kast krevdet en ferdighet og styrke som kun kunde erverves ved lang øvelse, og krevet en presisjon som hvilken som helst idrettsmann kunde være bekjent av. Et feilkast, et daarlig kast, et slumpekast var det samme som vanære.
Naar størjen var fast, da var det slutt med roingen i baaten. Det blev fri skyss til den store gullmedalje. I verste fall kunde det gaa med ti mils fart saa sjøsprøiten stod over baaten, og i slike tilfelle gjaldt det for karene aa ha linen grei og slakke litt i det avgjrende sekund baaten vilde skjære under. Ogsaa det hendte. Med de øvede fangere de reiet paa forholdsvis kort tid aa mase ut størjen saa den blev lett aa drepe. Men gamle Ola kunde berette om ferder med fastskutt størje som varte baade dagen og døgnet. Det hørte dog til sjeldenhetene og berodde alltid paa uheldig kast.
Det ordinære var flere størjer paa dagen, mat for hele bygden i lange tider, og god fortjeneste. Og saa var det sporten da. Et saa vidt fremmed begrep og ord som sport tok Ola aldri i sin munn, men at spenningen og eventyret i fangsten veiet mer enn skillingen, det vilde han ikke nekte, selv i sin høie alderdom.
Men selv i hans tid, fortalte han, var det smaatt stell med fangsten sammenlignet med den fangst som maatte ha foregaatt i hans besteforeldres og oldeforeldres tid og langt lenger tilbake i tiden. Den gang var det menn i landet, og gutter med marg i beina og muskler og mot i kroppen. Da var det fangst som forslo»
Utdrag fra fortellingen som den stod på trykk
Mer om størjefiske finner du i kategorien «Størjefiske» i høyre marg på denne bloggen.
des 11th, 2011 | Kyst og fiskeri, Størjefiske | No Comments
På 1930-tallet hadde størjefiske med harpun eller krok blitt et årvisst fiske. Selv om harpungeværet da var introdusert, var det mange som fortsatt brukte håndharpun. Flere steder langs kysten hadde man rigget seg til med utstyr som lå klart i båten; i tilfelle ei makrellstørje viste seg. Når det jaktes på fisk som kan bli opp mot 500 kg, kan det gå hardt for seg. Følgende historie er sakset fra Haugesunds Dagblad i august 1933.
«En makrellstørje på 150 kilo blev forleden dag innbrakt til Fredrikstad. Størjen var fanget av en los paa Tønsbergkanten. Loser var alene i baaten bare ledsaget av sin 7-årige sønn. Han var heller ikke utstyrt med «pløse» – en flyteinnretning som brukes ved harpunering av størje – men hadde bare en harpun festet til et langt tau. Da han hadde kastet harpunen og ogsaa truffet saa den satt fast, var losen saa uheldig aa faa det ene ben viklet inn i tauet og blev dradd overbord. Størjen gikk omtrent rett ned og han blev ført langt ned i dypet før det enelig lykstes ham aa faa gjort benet fritt. Dyktig svømmer som han er lyktes det ham aa komme op og inn i baaten igjen, som imidlertid var blitt styrt og manøvrert av 7-aaringen, som visstnok tok det hele med stor sinnsro. Eplet faller som bekjent ikke langt fra stammen.
Heldigvis hadde harpunsnoren vært godt festet til baaten, saa nu kunde «sprengningsarbeidet» begynne. Og tross alle klamiteter og den mindre gode redskap lyktes det aa faa det kjempestore best innfanget.»
Og den gode fangst kastet vel heller ikke saa lite av sig økonomisk, saa han hadde lit igjen for den utstaatte dødsangst.»
Illustrasjonsfoto som viser harpunfiske etter makrellstørje