Mens Johan Warholm var den store pioneren når det gjelder notfangst av størje, ble han tett fulgt av Anders Sund fra Sømna. Allerede i slutten av 1945-sesongen var Sund på jakt etter makrellstørje på Helgelandskysten. Sund brukte da innleide båt, men han stilte selv med not.
Både Warholm og Sund høstet gode erfaringer, og i 1946 var Sund igjen på feltet; da med innleide “Skåren” (N-7-HL). Fangstene var gode, men fremdeles var det ingen andre som lot seg friste av denne nye formen for størjefiske. Selv om den store fisken ble godt betalt, ble det mye arbeid med å reparere nota etter hvert kast. Selv om nøtene var blitt forsterket, var det fremdeles vanskelig å hindre de sterke fiskene i å renne gjennom notveggen.
Etter en dårlig sesong i 1947, var det likevel tre notbruk på Helgelandskysten i 1948. Warholm med 55,7 fot store “Djupavåg”, Sund med innleide “Solglimt” på 42,8 fot og Georg Ormøy med “Astrid Ormøy” på 45,5 fot. Det var mye størje på fjordene, og året etter kjøpte Anders Sund (m.fl) egen notbåt; “Sundsholm”.
“Sundsholm” (N-2-SA) var bygget i 1947 og var 58 fot lang. De eventyrlige fangstene dette året var den utløsende faktoren for størjefeberen som skulle bre seg langs hele kysten de kommende år.
Mens størjefisket tok seg kraftig opp på Vestlandet de neste årene, forlot størja fjordene og de indre kyststrøk i Nord. Størjefiske ble et havfiske der Trænabanken var et godt felt i flere år. Bildene på denne siden er tatt under kasting på Trænabanken i 1952. Fangsten ble hele 207 store størjer.
Etter spede forsøk med notfiske etter størje på langs Helgelandskysten etter krigen, var det flere som så mulighetene i dette eksotiske fisket. Johan Warholm var pioneren, men han fikk følge av andre som fattet interesse for de store fiskene som inntok indre kyststrøk i store mengder. En av disse var Georg Ormøy fra Brønnøy med båten “Astrid Ormøy” (N-11-BD).
De første forsøk med notfiske etter størje på 1920-tallet vise at redskapen måtte være usannsynlig sterk og tung, men Nordlendingene løste dette ved å bruke ei seinot som ble isatt et solid stykke som skulle holde størja inne når fisken ble presset sammen i siste del av kasteprosessen.
Etter å ha hatt sin første sesong i 1948, gikk Georg Ormøy i gang med å laget nytt “tørkestykke” til seinota før 1949-sesongen. Sønnen Bjarne Ormøy var med ut på feltet, og han forteller om en meget rik sesong med enorme mengder fisk. De la ut på Bindalsfjorden 26 juli og kom raskt i fangst. Bildene du ser her, er tatt i 1949.
Til tross for at nota fikk hard medfart, ble det mange kast og en særdeles pen lot på mannskapet. Konfirmanten Bjarne fikk 10 000 kroner for sesongen, og i 1949 var dette usannsynlig mye penger. Det var da også disse eventyrlige fangstene (og verdiene) fra Nord-Norge i 1949 som utløste størjefeberen som snart skulle herje på Vestlandet.
Mens den yngre fisken entret Vestlandet, var det gjennomgående stor fiske på over 200 kg. som fulgte feitsilda inn mot kysten lengre nord. Bildene på denne siden er utlånt av Bjarne Ormøy som fikk oppleve dette eventyret – den korte tiden det varte. Aldri mer skulle så mye størje komme så langt inn i til kysten på Helgelandskysten. Selv om man fant størje lengre ute de kommende årene (og da spesielt mye i 1954) var 1949 det store høydepunktet i et spennende fiskeri som nord for Stad tok slutt i 1963. Mange flere artikler om størjefiske finner du her.
Nedenfor ser du utdrag fra en ganske unik film fra 1952. Det er amatøropptak i farger (!) som viser en fotograf som fikk oppleve en storfangst av størje i Øygarden. 1952 var et ekstremt godt år for størjefiske, og i august kjørte båtene i størje langs hele kysten. Mengdene var så store at fisket måtte stoppes. Mange storkast ble tatt, og kastet man ser på filmen var derfor bare ett av mange.
Dette har hendt: Notbåten “Kirsten” fra Torvastad (Karmøy) kastet nordvest av Turøy, og det viste seg å være langt mer størje i nota enn notlaget kunne håndtere. Det ble ropt etter hjelp, og “Ådrott” kom raskt frem. “Ådrott” la seg på andre siden av nota, og man begynte å ta opp så mye fisk som man klarte.
Også en motorbåt og et par feringer kommer til for å hjelpe. Etter hvert som størja dør i nota, synker den. Vekten av kastet blir snart for stor til at man klarer å hive opp mer not. Følgefartøyet til “Kirsten” og to motorbåter starter derfor å slepe hele kastet inn mot land.
Da de ankommer Sanden ved Hellesøy, legges kastet på bunn. Ved hjelp av kroker og lodd starter man å pike (fiske) opp død størje fra bunn av nota. Hvor mange størjer det var i kastet vites ikke eksakt, men det skal ha vært godt over 200.
Mons og Jonas Toft (“Ådrott”) fortalte meg en gang om kastet at de lastet “Ådrott” og førte fisken inn til handelsmannen i Toftevik. Der ble fisken lagt på kaien. Sløyebåten “Motig I” ble tilkalt for å få hjelp (og veiledning) til å sløye fisken. Etter å ha hentet is i Bergen, måtte “Ådrott” til Kristiansund for å levere, mens “Motig I” måtte levere i “Haugesund”.
Er det noen som vet hvem som står bak kamera, eller har opplysninger om fangsten, så bare legg igjen en kommentar nedenfor. Flere filmer kan du se på filmsiden til fiskeri.no. Her på Kystbloggen finner du mange artikler om størjefiske under denne kategorien.
I min jakt etter infomasjon fra fordums fiske etter størje, kom jeg i kontakt med Arnfred Hansen fra Hidrasund (Vest-Agder). Han var selv med på størjefiske og hadde tatt vare på notater fra “Lyn” sin karriere på størjefiske. Dermed kan vi følge notlaget år for år.
45,5 fot store”Lyn” (VA 98 H) var i utgangspunktet rigget for reketråling; et fiske man kunne drive hele året. Det ble likevel kombinert med en rekke sesongfiskerier. På 1950-tallet var vinteren tid for sildefiske. Når våren kom, kunne man delta i drivgarnsfiske etter makrell, eller drive pilkefiske i Nordsjøen. Pilkefiske ble vanligvis drevet i perioden mellom mai og september. Notfiske etter makrell ble drevet fra en annen båt; en 30 fot lang gavelbåt.
Det ble sett mye størje ved Lista og Flekkefjord i etterkrigsårene. I 1950 investerte flere i not (bl.a. “Sonja”), og størjefiske vistes seg å kunne være meget lønnsomt. Not til “Lyn” ble kjøpt inn før sesongen i 1952. Nota var 270 favner lang, og 36 favner dyp. Dette var en stor investering, og nota var forsikret for kr. 50 000,-.
Som hos de andre Agder-skøytene ble nota plassert foran styrehuset med notrull midtskips på styrbord side. “Lyn” ble klar til det store størjeåret 1952, og 28. juli ble de første 82 fiskene tatt. Fangsten ble overlevert til sløyefartøyet “Nancy”. Deretter ble følgende fangster tatt: 1. august; 52 størjer sløyet av “Nancy”, og samme dag et kast på 61 størjer sløyet av “Flinken”. 14. august ble hele 213 størjer tatt i et kast, og fangsten veide 20 tonn. Neste fangst ble tatt 6. september og var på 17 størjer. Siste fangst var 92 størjer 12. september. Da var 44,232 tonn størje levert.
I 1953 ble det bestemt å la følgebåten “Sjøleik” (VA 48 H) overta som notbåt (som vi ser på de to neste bildene). “Sjøleik” var knappe to fot større enn “Lyn” og hadde en motor på 50 Hk mot “Lyn” sine 40 hk.
Dette året ble dårlig for mange notlag, og først 19. august fikk “Sjøleik” sitt første kast for sesongen. 82 størjer ble da tatt. Mye av sesongen ble reddet av et stokast på 232 fisker 16. september, og det var siste fangst. Sesongen gav totalt 18 093 kg. størje, og kvantumet var mer enn en halvering fra året før. Brutto fiske representerte 21 401,66 kroner.
Sesongen i 1954 åpnet også tregt. Notlaget gikk hjemmefra 26. juli, men måtte vente til 6. august før de fikk tatt første fangst på 15 størjer. Fangsten ble sløyet av “Morild”. 13. august tok notlaget 36 støjer som ble ovelevert til sløyefartøyet “Landro”. Det ble gjort to bomkast på Listafjorden 2. september, og notalget tok nota på land 18. september. Den svake sesongen gav notlaget bare 5 391 kg. størje.
1955-sesongen skulle bli bedre for enkelte notlag, og sesongen i sør ble innledet 15. juli med at “Glimt” gjorde storkast på Listafjorden. Dette fikk fart på andre notlag, og tre dager senere satte “Sjøleik” og “Lyn” kursen mot Oslofjorden. Det ble en bomtur, og båtene satte dermed kursen hjemover og videre vest og nord til Vestlandet. Vill fisk og skodde ble avløst av kuling, og deretter dager med svart hav. Først 27. august tok “Sjøleik” sine første 22 størjer denne sesongen. To dager senere ble 39 størjer tatt. 1. september kastet notlaget på en ryggfinne, og kastet gav faktisk bare den ene fisken. 9. september ble 5 størjer tatt. Siste kast ble tatt 14. september og gav 49 størjer.
Siste sesongen gav 9,475 tonn størje, og etter tre dårlig sesonger avsluttet “Lyn” og “Sjøleik” sine karrierer på størjefiske. Nederst ser vi Georg Hansen, eier av “Lyn” på utkikk etter størje. Arnefred Hansen fortjener en stor takk for å ville dele informasjonen fra dette spennende fisket, og artikkelen hadde ikke vært den samme uten bildene som er scannet av Arild Hansen.
Med takk til Ole Krokvik for lån av bilder. Her kan du leser mer om størjefiske.
