Bærekraftig makrellforvaltning varmer i finansturbulens

Shetlandske «Altaire» gjør det godt på makrellfiske. Dagbladet.no skriver at båten har levert for 40 millioner kroner på to fangster.

Makrellbestanden er i godt hold, takket være flernasjonalt forskningsarbeid og like flernasjonalt samarbeid om årlig uttak. De siste tiårs forvaltning av NVG-sild og makrell viser til fulle gevinsten man kan hente ut ved en bærekraftig og langsiktig forvaltningsstrategi.

03altaire06.jpg

Med en kilopris på omlag 10 kroner, blir det fort penger når flere hundre tonn tas i hver fangst. At fangster fra fartøy fra andre siden av Nordsjøen nå landes i Norge, kan delvis forklares med begrenset mottaksforhold på De Britiske Øyer. Hva som tilbys av pris er selvsagt også en avgjørende faktor for hvor man ønsker å levere.

I ellers så vanskelige økonomiske tider, er det altså lyspunkt. Langsiktig arbeid som omhandler forvaltning og beskatning på naturens premisser, viser å bære frukter i form av større uttak fra bestandene. Når bremesne settes på, blir dette gjerne møtt med motstand. Noen ganger spiller naturens sykluser inn, mens andre ganger er det forvaltningsstrategien som gir resultater.

Forhåpentligvis vil forvaltningsmodellene fra våre nære farvann også inspirere andre land til å tenke «bærekraft», «fornybarhet» og «langsiktighet». I tider der miljø, klima og ressursutnytting står høyt på dagsorden, finnes det altså forbilledlige lyspunkt innen fiskeriene i Nord-Atlanteren.

Foto: scanfishphoto

Røde Kors Hjelpekorps – en honnør

I påsken hender det at også kystfolket foretar vandringer mot fjorder og fjell. Det er uvisst om dette vandringsmønsteret er genetisk betinget, men i påsken befinner man seg gjerne på et hvitt underlag med ski under skoene. Denne påsken var intet unntak, og en av dagene ble tilbrakt i Svandalen i Sauda. Midt i bakken i barneskitrekket ble en gutt liggende på kne og rope på hjelp. Vi kom oss bort til gutten og fikk av ham skiene. Han hadde tydelig vondt i den ene foten, og han klarte ikke å reise seg. Det gikk da bare sekunder før en ung mann med rød refleksvest skrenset opp ved siden av gutten. 10 sekunder senere kom guttens far og enda en ung mann ikledd Røde Korps Hjelpekorps-vest.

Røde kors hjelpekorps

Høflig og omsorgsfult snakket de med gutten. Noen ord på sambandet ble utvekslet, og et minutt senere var snøscooter med pulk på plass. Gutten, som trolig hadde brukket benet, ble fraktet ned, og dette skjedde bare noen få minutt etter at uhellet var ute.

Røde korsps hjelpekorps i Sauda

Vi tenker ikke alltid på det, men hver påske er det svært mange som stiller påskeferien sin til disposisjon for å skape trygghet for alle oss, som med varierende kompetanse, inntar fjell og skibakker. Med sine 13500 medlemmer fordelt på 320 hjelpekorps gjør Røde Korps Hjelpekorps en kjempeinnsats over hele vårt langstrakte land; ikke bare i påsken, men gjennom hele året. En stor takk til dere alle!

Oljeutslipp og fisk – blir det ufarliggjort?

Oljeinstallasjon i Nordsjøen. Foto: Kystbloggen

Onsdag 12. desember 2007 kl 10.00 ble det sluppet ut ca. 4.000 kubikkmeter råolje under bøyelasting av tankskipet Navion Britannica ved Statfjord A i Nordsjøen. Detbatten som fulgte var knallhard mot oljeindustrien, og fanden ble malt på veggen av miljøbevegelsen. Det som helt innlysende var en katastrofe ble også brukt for det den var verdt i kampen mot å hindre oljevirksomhet i nord. Vi har alle sett bilder fra oljesøl langs kysten og hvilke konsekvenser dette kan få.

Etter noen dager med debattprogrammer stilnet saken hen. Uvær i området gjorde det vanskelig å samle opp oljen, men samtidig ble oljen pisket opp og gikk omsider i oppløsning. Også vindretningen var avgjørende for at oljeutslippet «bare gikk over». Forskningsfartøyet Johan Hjort var da på sildetokt, og avsluttet toktet ved å foreta trålhal i utslippsområdet (se bilde nedenfor).

Trålhal i Nordsjøen. Foto: Kystbloggen

Fangsten bestod av flott og tilsynelatende kjernesunn torsk, sei, lange, lyr m.m. Det var ingen synlige tegn på at fisken hadde tatt skade av oljeutslippet. Prøver ble sendt til analyse, men resultatene er ennå ikke klare.

Dersom man ikke kan påvis noen negativ effekt på det marine liv og miljø etter et slik uljeutslipp, hvordan vil det da påvirke debatten omkring oljeboring i nord? Hva med Vestfjorden – et område der torskefiske har vært livsgrunnlaget i mange hundre år, og der silda har overvintret frem til for et par år tilbake. På gytefeltene og nordover driver fiskelarvene i de øvre vannmasser langs Norskekysten. Særlig i perioden mars-juni er fiskebestandene sårbare med hensyn til gyting og larvedrift. I tillegg har sjøpattedyr, sjøfugl og folk vært avhengig av det havet gir.

Hvis man kan konkludere med at norgeshistoriens nest største oljeutslipp ikke var til skade for naturen, kan denne episoden – bevisst eller ubevisst – være med på å ufarliggjøre oljeutvinning i nord!

Tidsklemma og stress – Vi har det fælt!

Jeg vil her si litt om hva tidsklemma er, og hva som kan være en stresset hverdag – i alle fall for dem som bor langs kysten. Først et lite tilbakeblikk:

Mine oldeforeldre bodde i et lite hus på ei øy på Vestlandet. Huset stod på en kai, og det fulgte ikke med jord til eiendommen. Oldemor gikk gravid 12 ganger. Hennes voksne liv bestod derfor i stor grad av graviditet, amming og bleieskift. Det vesle huset hadde ei lita stue og et kjøkken. Hvert måltid måtte gjøres unna i to omganger/bordsettinger; det var ikke plass til at alle kunne spise samtidig.

Oldemor lagde derfor ofte mat, og mye mat. Vann skulle varmes, og derfor måtte ovenen fyres opp. Brenselet var torv som ble skjært fra torvmyrer og så tørket og transportert til et «torvhus». Der ble torvstykkene ferdig tørket, og kunne da brukes til brensel. Vann til matlaging, oppvask, og annen vasking måtte bæres inn. Menyen var som regel fisk – i en eller annen form; gjerne med lever. Hver morgen skulle oldefar ha med seg niste når han skulle på havet for å høste. Skolebarna skulle også ha nistepakke. Alle skulle være velstelte og rene når de forlot huset. Det var den gang – om mulig – enda viktigere enn i dag å ta seg pent ut.

Hår skulle gres og flettes, klær skulle lages, lappes eller sys. Med 12 barn, ble det totalt 12 konfirmanter, og alle skulle være staselig kledd. Det var mye arbeid å reparere og sy om klær til gutter og jenter. Finklær skulle man også ha til merkedager og kirkegang.

Klesvasken ble gjort for hånd – til alle 14 familiemedlemmene. I sommerhalvåret hendte det at det ikke var vann på øya. Da tok oledemor med seg klesvasken og rodde ut til ei anna øy der staten hadde anlagt en brønn. Ja, oldemor kunne ro og hun kunne fiske. Hun var tynn, senete, utholdende og hun ser dyster og sliten ut på alle bilder.

Det er nå snart 100 år siden oldemor og oldefar stiftet familie. Oldemor var ofte redd; for mannen hennes jobbet på havet. Han drev fiske fra en seksering (åpen robåt med segl), og han hadde et notstykke som gav ham lot på sildefiske. Værmelding var det dårlig med, og oldemor gikk ofte med redselen om at oldefar ikke kom hjem fra fiske. Mange ganger hadde hun god grunn. To av mine tippodeforeldre kullseilte og omkom i sterk kulig like utenfor øya. Med 12 barn å ta seg av var det regelrett en katastrofe dersom familieforsørgeren omkom.

Fisken betydde «alt». Den var mat på bordet, og noe man kunne selge. Det var også vanlig å ro «innom fjorden» der man byttet fisk mot poteter og andre grønnsaker. Å ha nok av alt (mat, brensel, vann, klær o.s.v.) var i den tid en omfattende oppgave som krevde lang planlegging og mye arbeid. Heldigvis vokste barna til, og de kunne hjelpe til med de mange gjøremål.

Barna til oldemor fikk også barnesykdommer, influensa, øreverk og alt det andre barn plages med. Oldemor stelte dem og tok seg av alle problemer som oppstod.

Fedje. Ca 1952.

Egentlig skulle jeg skrive om tidsklemma og stress; begrep som beskriver hvor travelt vi har det, og hvilke påkjenninger vi må tåle, i vår tid. Likevel klarte jeg å rote meg bort i historikk og fortellinger om min oldemor. Jeg glemte helt de store problemene og utfordringene dagens kvinner og menn står overfor!

Oldemor ble ikke så gammel…

«Noen barn er brune..

..som et nystekt brø’. Noen barn er gule og noen barn er rø’. Noen barn er hvite, noen nesten blå. Meget er forskjellig – men det er utenpå.»

Denne sangen – som har mange flere vers – var i min barndom det mest pedagogiske man kunne synge. Mennesker med annen hudfarge var da blitt et stadig vanligere syn i Oslo og i et par andre store byer. Vi som bodde litt mer grisgrendt til, måtte lære oss at mennesker kan se ulike ut, men at utseende ikke måtte stå i veien for vennskap og aksept. De mange versene i sangen forberedte oss på at vi kom til å treffe noen med annen hudfarge, noen som kom fra andre land, noen med andre skikker og en annen kultur. Slik var sangen en glimrende døråpner for omvendt integrering og aksept.

Hva skjedde så egentlig med denne sangen? Hvor ble den av? Jo, etter hvert som man diskuterte diskriminering og hva som var fint og ikke fint å si, ble sangen degradert. Man kan jo ikke si at noen er brune eller gule!! Vi måtte da si at de er «farget», og så fikk man gjette seg til hvilken farge det var. Ordbruken i sangen ble regelrett for sterk, og etter hvert ble det umulig å synge den uten å få følelsen av å tråkke på noen. Selv nå når jeg skriver dette har jeg vansker med å sitere første verset i sangen. Jeg er selv blitt en av dem som kan mistenke noen for å være rasistisk når de beskriver mørkhudende med ordet «neger».

Det andre ankepunktet ved sangen var avslutningen av versene. Noen vers slutter med at: «Meget er forskjellig, men det er utenpå.» Et av de siste versene slutter med; «Meget er forskjellig, men inni er de like». Dette sang vi høyt på skolen, og alle voksne var hjertens enige om at: Vi var like inni. Enigheten varte helt frem til homofili-debatten inntok landet. Da begynte man å tenke på at vi faktisk ikke er like inni. Vi er faktisk mye mer ulike inni enn utenpå, og det gjelder mange flere områder enn seksuel legning. Sangen fikk så kritikk fra stadig flere deler av folket, og det er nå mange herrens år siden jeg har hørte den fremført. Den er kanskje sensurert på lik linje med Thorbjørn Egner som skrev en sang om negergutten Vesle Hoa?

Jeg tror ikke at noen har lov til å kalle meg for «hvit» eller «hviting». Hvis noen skal beskrive meg, må de antakelig bruke betegnelsen; «etnisk nordmann av utseende». Kanskje adjektivet «lys» er lov å bruke? Vi kan snart bli så redd for å virke intolerant at vi ikke kan snakke om hvordan vi ser ut.

Det er litt trist når et flerkulturelt Norge har «Bruk av aksepterte adjektiv og substantiv for å beskrive en persons utseende» som en av sine største utfordringer for oppnå likeverd og akstept. Sangen om at «noen barn er brune», får vi nok aldri høre igjen.