Ja, det vekker oppsikt når fisk oppfører seg merkelig. vg.no forteller at youtube-klippet nedenfor går verden rundt på grunn av fiskens oppsiktsvekkende og latente forsvarsmekanisme. Spesielt sølv-karpen har for vane å flykte fra potensielle farer ved å hoppe, og dette vises tydelig på filmklippet når en båtmotor setter fart på fiskens alarmsystem.
Dersom du ser hele filmklippet, vil du også få med deg at noen av fiskene hopper opp i båten. At båtføreren ler hysterisk, er ikke merkelig. Det må være “hysterisk” å oppleve et slikt fenomen. Karpefisker er populære arter for oppdrett, og i Kina har man f’òrt opp karpefisk i over 1000 år. Sølv-karpen har en litt mer sørlig utbredelse, og har samme status i Vietnam. Utsett av karpefisk har også gjort den til en fremmedart i flere vassdrag, og den er også introdusert i USA.
Asiatisk karpefisk skal kunne hoppe nesten tre meter opp fra vannet (ifølge Wikipedia), og flere ganger har båtførere blitt skadet i sammenstøt med store og svevende karper. Båtføreren på filkmlippet nedenfor kommer “latterlig godt” fra oplevelsen. Han har fiskestenger ombord, men velger likevel å sette ut de flotte fiskene som entrer båten av seg selv? Vel, man skal vel helst jobbe for fangsten!
Blåstål er en av de vakreste fiskene vi har langs kysten. Den virker nesten eksotisk med sin sterkt orange farge og de blå strimlene som nesten går over til lilla. Den er en av våre største leppefisker, og har den merkelige egenskap at de fleste av arten skifter kjønn.
Som ung, blir de fleste hunner og omtales da under navnet “rødnebb”. Den har da svakere rødfarger og blir sjelden over 30 cm. lang. Det er ingen automatikk i at hunnfiskene skifter kjønn. Det virker som om kjønnsfordelingen i de lokale bestandene selv styrer behovet for når en hunn forvandles til blåstål. Som blåstsål kan arten bli opp til 1 kg. tunge. Lenge trodde man at rødnebb og blåstål var to ulike arter.
Foto: Bart Scholten
Selv om den trives på relativt dypt vann, kommer den opp mot strandsonen om sommeren. I likhet med sin større slektning berggylt er munnen liten, og man må som regel fiske med små kroker for å oppleve å se blåstål på nært hold. Rødnebb/Blåstål har også en mindre slektning man kan finne langs kysten; bergnebb.
Tidligere overfiske av kveite førte til at kunnskap om fisken forsvant sammen med selve fisket. Flere kveitefelt ble utfisket, og mange av de mindre gytefeltene gikk i glemmeboka. Torstein Halstensen har merket kveiter i mange år, og han fortsetter å samle kunnskap via sine merkeforsøk. Samtidig saumfarer han gamle skrifter for å kartlegge og gjenoppdage de mange lokale gytefeltene langs kysten og i våre fjorder.
Samtidig med jakten på skriftlige kilder, har Torstein også intervjuet en rekke eldre fiskere som har bidratt med informasjon om tidligere tiders kveitefiske. Det var da også dette arbeidet som gjorde at Torstein nylig kom over et “glemt” gytefelt.
Som vanlig er Torstein forsiktig med å gå allment ut med informasjon om sine oppdagelser. Hans innsats for å øke kunnskapen om kveitas biologi er ment som et redskap for å kunne forvalte bestandene på en bærekraftig måte, og derfor blir ikke fiskeplassene avslørt for hvem som helst.
Torstein har fått mange med seg i sitt arbeid, og opplevelsene står i kø selv om fisken som hales om bord snart får friheten tilbake. De flotte bildene på denne siden er tatt av Audun Skjølberg.
Mens noen kveiter kan hales over rekka, er andre så store at de må tas inn i akterenden. Det er ikke lenge siden Torstein fikk rekorden for å halt opp Norges største hannkveite.
Torstein fører nøye ned data over fangst og gjenfangst. Noen ganger får han samme fisk på nøyaktig samme sted. Han har også forsøkt å transportere kveiter bort fra et område for å finne ut at kveita søkte tilbake til sitt opprinnelige gytefelt. Gjenfangst viser at kveita er meget stedsbunden, og dette forklarer delvis hvorfor den også er så sårbar mot intensivt fiske på de begrensede gytefeltene.
Siste bilde viser ei kveite som har vært merket tidligere, og får satt inn et nytt merke. Les evt. også merking av størje, eller om Torsteins merkearbeid med den sjeldne svartskata. Mer om kveitas biologi, merkeforsøk, kveitefisket historie m.m. finner du på alt om kveite på fiskeri.no.
Mens Johan Warholm var den store pioneren når det gjelder notfangst av størje, ble han tett fulgt av Anders Sund fra Sømna. Allerede i slutten av 1945-sesongen var Sund på jakt etter makrellstørje på Helgelandskysten. Sund brukte da innleide båt, men han stilte selv med not.
Både Warholm og Sund høstet gode erfaringer, og i 1946 var Sund igjen på feltet; da med innleide “Skåren” (N-7-HL). Fangstene var gode, men fremdeles var det ingen andre som lot seg friste av denne nye formen for størjefiske. Selv om den store fisken ble godt betalt, ble det mye arbeid med å reparere nota etter hvert kast. Selv om nøtene var blitt forsterket, var det fremdeles vanskelig å hindre de sterke fiskene i å renne gjennom notveggen.
Etter en dårlig sesong i 1947, var det likevel tre notbruk på Helgelandskysten i 1948. Warholm med 55,7 fot store “Djupavåg”, Sund med innleide “Solglimt” på 42,8 fot og Georg Ormøy med “Astrid Ormøy” på 45,5 fot. Det var mye størje på fjordene, og året etter kjøpte Anders Sund (m.fl) egen notbåt; “Sundsholm”.
“Sundsholm” (N-2-SA) var bygget i 1947 og var 58 fot lang. De eventyrlige fangstene dette året var den utløsende faktoren for størjefeberen som skulle bre seg langs hele kysten de kommende år.
Mens størjefisket tok seg kraftig opp på Vestlandet de neste årene, forlot størja fjordene og de indre kyststrøk i Nord. Størjefiske ble et havfiske der Trænabanken var et godt felt i flere år. Bildene på denne siden er tatt under kasting på Trænabanken i 1952. Fangsten ble hele 207 store størjer.
