Øystein “Djup e dal(en)” – når fjella er høge
Noen har fått gjennomgå mer enn andre etter årets valg. Sosialistenes knusende nederlag avslørte raskt at SV ennå har mye å lære som et parti i posisjon. Utrolig nok presterte sentrale SV-ere å sverte sine mest fremtredende partifeller i jakten på syndebukker. Illojalt og svært uklokt – for å si det forsiktig.
Partiets problemer hos velgerne fikk en ny dimensjon da man så tydelig så at SV knapt henger sammen internt. Hva galt har Djupedal gjort? Har han ikke frontet erklæringen fra Soria Moria? I en TV-sendt skoledebatt var han sågar den eneste som innrømmet å ha tatt feil. Han fortalte i klartekst at SV hadde hatt for mye fokus på lek, og for lite fokus på læring. Det er lov å skifte standpunkt, og det er ofte et tegn på at man har lært noe, og blitt klokere. Djupedal er således en av dem som ser hvor SV har sviktet. Mange av de tradisjonelle SV-velgerne har tilknytning til skolen, og et endret standpunkt i skolepolitikken er derfor helt nødvendig. Utfordringene skolen står overfor er mange og sammensatte, og jeg har aldri møtt en ansatt i skolen som mener at arbeidet for gratis frukt til elevene er en av utfordringene. Å forlenge skoledagen trenger heller ikke å være et savn blant SV-velgere. SV har faktisk avsporet det viktige arbeidet med å skape en bedre skole. Varm lunch, gratis frukt, billigere SFO og lengre skoledag er kanskje et svar, men da har man i så fall ikke forstått spørsmålet eller problemstillingen.
Djupedal og Helen Bjørnøy er kanskje de to i SV som har lært mest, og har tilpasset seg best, et liv i posisjon. Partifeller kan jo ønske seg tilbake til opposisjon, men i dag er ikke det virkeligheten. Som den glimrende overskriften til dette innlegget forteller, kan fallhøyden være stor når et opposisjonparti inntar regjeringskontorene. Dersom SV ikke er voksne nok til å overleve i posisjon, vil de også miste enhver troverdighet i opposisjon. Jobben bør starte ved at man tar godt vare på sine partifeller.
